I går leste jeg et innlegg (i Første steg) om Hillevi Lenz Taguchis innlegg på Tvivlsdagene i København, der hun snakker om at tanken om representasjon har autoritet i dagens pedagogiske debatt. Selv tenker jeg at vi hele tiden og i alle sammenhenger tror at ordene våre (skriftlig og muntlig) re-presenterer virkeligheten. Og for å tenke med Deleuze; dersom (og bare dersom) ordene var i stand til å re-presentere virkeligheten (det vil si å presentere den en gang til!) ville det ikke bevege noenting: "representation mediates everything, but moves nothing". Men altså; det at vi er så innsvøpt i tanken om at ordene representerer virkeligheten gjør kanskje at vi tåler barns stillhet dårlig, tenker jeg. Av den gode grunn at vi ikke klarer å finne ut HVA i all verden den representerer. Derfor setter stillheten oss i en tilstand av ubehag og usikkerhet, der vi prøver å trekke stilleheten over til noe annet; til aktivitet, til snakk osv