barnehagepolitikken

tar mye av min tid om dagen. Det foregår mye som provoserer. Kartleggingspolitikken bare ruller videre...Idag har jeg sendt et tilsvar til Arild Stokkan-Grandes innlegg i Rogaland avis: http://www.rogalandsavis.no/meninger/kommentar/article5014358.ece
her er mitt tilsvar:

Frekkhetens nådegave


Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grandes (AP) retoriske innlegg i Stavanger Aftenblad 10.03.10 om barnehagen som ”nøkkelen til framtidens velferdsstat” krever et spissformulert tilsvar. Innlegget kan nemlig tyde på at dagens barnehagepolitikk bygger på forenklinger, tilfeldigheter, historieløshet og ansvarsfraskrivelse, samtidig som enkelte politikere ser ut til å ha frekkhetens nådegave.

Å gi barnehagen ansvar for å løse samfunnets problemer (drop-out i skole og arbeidsliv, pluss samfunnets manglende inkludering) kan virke forlokkende, men bygger på forenklede forestillinger og fratar skolen og samfunnet ansvar. Menneskelige og samfunnsmessige relasjoner er dessverre og heldigvis mer komplekse og sammensatte enn at løsningen finnes i barnehagen alene.

Dersom landets forsvarspolitikk bygger på liknende forenklinger, er det grunn til å være skeptisk.

Å sette i verk omfattende tiltak i barnehagen på bakgrunn av at man ”flere ganger har hørt ansatte i barnehager si at de tidlig så at enkelte barn ville få problemer senere i livet ” vitner om et særdeles tynt grunnlag for utforming av barnehagepolitikken. Skal man bygge en politikk, må man ha et mye bredere grunnlag for strategiene man velger enn at man flere ganger har hørt noen uttale seg.

Dersom utenrikspolitikken vår har tilsvarende løst fundament, er det grunn til å bli skremt.

Å si at det ikke skal bli mer skole i barnehagen når barna skal få mer ”læring gjennom lek” er historieløst. Gjennom årtier har barnehagens ”arvesølv” vært vekten på lek, læring og omsorg som en helhet, der ingen av delene har vært gitt prioritet på bekostning av de andre. I nordiske barnehager har leken hatt en egenverdi, uansett om barn lærer i leken eller ikke. Ett av kjennetegnene ved lek sett på denne måten er at man aldri vet hvor den bærer, den kan ikke planlegges, måles og veies, like lite som barns ”utbytte” av leken kan forhåndsbestilles. ”Læring gjennom lek” er nettopp å dreie barnehagen i skoleretning fordi gjør leken til et middel for læring og det er faktisk noe annet enn å sette pris på leken i seg selv.

Dersom næringspolitikken vår er like historieløs, er det grunn til å bli nedstemt.

Å flytte ansvaret for stortingsflertallets valg om å innføre tilbud om kartlegging av alle treåringer i barnehage over på barnehagene, er ansvarsfraskriving. At mange barnehager, gjennom påtrykk fra eierne og kartleggingsindustrien allerede arbeider med kartleggingsverktøy for å avdekke barns språklige og sosiale kompetanse betyr ikke at myndighetene ikke har et selvstendig valg.

Dersom helse- og omsorgspolitikken er basert på samme oppfatning av hvor ansvaret ligger, er det grunn til å fortvile.

Å proklamere ”Når behov for ekstra oppfølging blir avdekket, må det følges opp umiddelbart.” er frekt. Så lenge ressursene til barn som trenger ekstra hjelp reduseres i mange kommuner, må sentrale politikere slutte å late som om svikten ligger hos førskolelærerne. Det er primært politikerne som svikter disse barna, ikke barnehagene.

Dersom justispolitikken er i nærheten av slik frekkhet, er det grunn til å bli sint.

Barna og barnehagene trenger politikere som er villige til å gå i dialog med barnehagefeltet for å videreutvikle en barnehagetradisjon som faktisk får ros av OECD. Frekkhetens nådegave er heller ikke nødvendigvis et gode dersom man ønsker dialog.