metodologiartikkelen igjen

Fått 1 referee-uttalelse, som vender tommelen opp for artikkelen! "I thoroughly enjoyed this article and I believe that the readership of the journal will appreciate a revised version of this article too"

Så da er det bare å gå inn i kommentarene og jobbe videre med de delene som er uklare og/eller dårlig formulert... men først: førjulsåpent verksted til helga

NY artikkel påbegynt

Etter å ha sendt avgårde metodologiartikkelen, ble det et tomrom, gitt! Fordi jeg har vært engasjert i diskusjonen omkring kartlegging av 3-åringer (bl.a. var jeg med på et dialogmøte med utdanningsminister Kristin Halvorsen 16. 11.09) og fordi min gode kollega Ann Sofi Larsen oppmuntret meg til å prøve å publisere mitt første doktorgradskursessay: Children as the "ultimate Other" er jeg nå igang med en artikkel som kombinerer dekonstruktive lesninger av rammeplanen og andre offentlige dokumenter (St. melding 41 og NOU Rett til læring). Puh! Vet ikke om jeg ennå har klart for meg en logikk som gjør at jeg kan kombinere disse lesningene med Deleuze sitt begrep difference-in-itself. vi får se....

artikkelen videresendes

til referee! Det betyr i alle fall at redaktørene synes den er interessant nok til å bli vurdert. Så da kan jeg slappe av litt, til jeg får uttalelsene i alle fall

artikklen er sendt!

Synes dette er  nydelige sitater fra Deleuze og Guattari: (2004)
Climate, wind, season, hour are not of another nature than the things, animals, or people that populate them, follow them, sleep and awaken within them (p. 290)

You are longitude and latitude, a set of speeds and slownesses between unformed particles, a set of non-subjectified affects. You have the individuality of a day, a season, a year, a life (regardless of its duration)--a climate, a wind, a fog, a swarm, a pack (regardless of its regularity). p. 289

methodology

Imorgen sender jeg artikkelen om metodologi til redaktørene i tidsskriftet Reconceptualizing educational research methods! Tittelen på artikkelen er: "The art of/in educational research: assemblages at work".
      

Abstract:

       This article illuminates research experiences of exploring experimental approaches
       to educational research analysis. Two integral points are discussed: the Deleuzian concept of
       ´assemblage´ plugged into the researcher´s entanglements with research material and the potentials of
       letting artwork interfere in the analysis as an external jolt to thoughts.

Between things does not designate a localizable relation going from one thing to the other and back again, but a perpendicular direction, a transversal movement that sweeps one and the other away, a stream without beginning or end that undermines its banks and picks up speed in the middle´ ( Deleuze and Guattaru, 2004p. 28, original italics).

relational materialist methodology

Metodologiartikkelen forandrer seg stadig; nå er the relational materialist perspective blitt sterkere, takket være Karin Hultmann og Hillevi Lenz Taguchis working paper som virkelig inspirerte! Sirkulære og horisontale bevegelser i forhold til analysen er også med.

en måte å "temme" artikler på

Igår fant jeg ut at jeg kan disiplinere artikkelen jeg holder på med ved å skrive følgende under hver underoverskrift:
Hva er poengene her?
1.
2.
3.
osv.

Så leser jeg det aktuelle avsnittet og noterer i margen et stikkord for hvert "tema" jeg berører. Deretter setter jeg temaene opp i nummerert rekkefølge. De avsnittene eller setningene som ikke passer inn, stryker jeg. Og så prøver jeg å ikke operere med mer enn etpar-tre poeng under hver underoverskrift. Tror dette funker, heldigvis!

Metodologiartikkelen må slankes!

Alt for mange ord og altfor mange gjentakelser. Det er viktig, men vanskelig å kutte avsnitt på avsnitt. Jeg har faktisk fått gjort det idag. Det gjenstår mye ryddejobb og samtidig er det mye utfylling som skal til. Gleder meg til at jeg kan lese gjennom og prøve å få språket bedte og mer variert. Artikkelen er på engelsk, og det gjør at det er litt vanskeligere for meg å få oversikt over det jeg skriver, slik at det ikke blir så mye gjentakelser...

navnet på prosjektet er i bevegelse

Etterhvert som prosjektet skrider frem, blir jeg mer og mer usikker på prosjektets tittel. Det er egentlig ikke de yngste barnas muligheter til å skape fluktlinjer jeg er ute etter, men hvordan slike fluktlinjer virker på de voksne. Så en mulig ny tittel er: Perspektiver på de yngste barnas fluktlinjers virkninger på de voksnes tenkning/pedagogiske praksiser

Noen av de fluktlinjene jeg har dvelt ved sammen med ped.ledere og studenter er har sammenheng med:

• Stillhet
• Materialitet (eks. eiendomsrett, ha med dag, assemblages of desire (MÅ skrive om dette, skjønner jeg!)
• Gråt

å posisjonere sin forskning

Idag tenker jeg at å skrive en vitenskapelig artikkel først og fremst er et detektivarbeid: finne ut hvilke andre som har skrevet om dette, brukt denne metodologien osv.? Etter det jeg kan se, har norsk barnehageforskning hovedsakelig et kvantitativutgangspunkt og er ofte fenomenologisk, beskrivende og fortolkende. Greit nok, for en ung tradisjon, kanskje, men samtidig trenger denne dominerednde forskningsdiskursen å bli utfordret, ikke å repeteres, slik at feltets muligheter utvides. Rart, vil sikkert noen si å snakke om repeterende forskningspraksiser i en så ung disiplin, men jeg tenker at vi trenger mye større variasjon når det gjelder forskningstilnærming og metodologi. Maggie MacLure (2006) argumenterer for forskning som åpner for ´educations occult Other´. Hun fortsetter med å hevde at postmoderne og dekonstruktiv forskning veksler mellom å bli spyttet ut og å bli svelget av modernitetens store forkjærlighet for å lukke/stenge i stedet for å åpne....

Baroque method

I dag har jeg lest Maggie MacLures artikkel: The bone in the throat: some uncertain thoughts on baroque method. In: International Journal of Qualitative Studies in Education. Vol. 19, No. 6, November-December 2006, p- 729-745, Oxforshire: Routledge. Artikkelen var mest interessant i begynnelsen, mens den etterhvert gikk veldig langt inn i the Baroque og da falt jeg fra

å skrive seg inn i en sammenheng

er viktig i en artikkel, ettersom jeg har forstått. Og det er nettopp det jeg strever med nå. Hvordan kan jeg plassere meg i forskningsfeltet, rent metodologisk? Barnehageforskning har vel vært preget av fenomenologiske og fortolkende tilnærminger. Mitt arbeid skiller seg fra dette gjennom at jeg ønsker en mer eksperimentell tilnærming. Ikke eksperimentell i den tradisjonelle betydningen, der man tester ut fra forhåndsbestemte mål. Jeg skal argumentere for rhizoanalyse, der jeg bruker malerier som motor i tenkningen. Jeg vet at jeg har skrevet om dette før, men jeg jobber faktisk med det enda! Denne gangen skal det formuleres på engelsk. Det føles som det er 1000 tråder som jeg strever etter å samle i en genial setning. Selv om jeg vet det ikke er mulig, holder jeg på....          Ikke rart at esc-knappen på tastaturet tar seg en tur!

artikkel i Reconceptualizing Educational Research methods

Et nytt nettbasert tidskrift er under oppseiling; Reconceptualizing Educational Research methodsRedaktører er prof Jeanette Rhedding-Jones og 1.lektor Ann-Merethe Otterstad. Jeg prøver å skrive en artikkel med utgangspunkt i Vitenskapsteoriessayet mitt og innlegget mitt på feminist research methods i stockholm i febr.
Tror det er viktig at vi starter å utfordre tradisjonelle metodeologier og Å SKRIVE OM våre erfaringer og tanker! Tror tidsskriftet tar imot manuskripter med takk! Det blir et nivå 1 tidsskrift

I går leste jeg et innlegg (i Første steg) om Hillevi Lenz Taguchis innlegg på Tvivlsdagene i København, der hun snakker om at tanken om representasjon har autoritet i dagens pedagogiske debatt. Selv tenker jeg at vi hele tiden og i alle sammenhenger tror at ordene våre (skriftlig og muntlig) re-presenterer virkeligheten. Og for å tenke med Deleuze; dersom (og bare dersom) ordene var i stand til å re-presentere virkeligheten (det vil si å presentere den en gang til!) ville det ikke bevege noenting: "representation mediates everything, but moves nothing". Men altså; det at vi er så innsvøpt i tanken om at ordene representerer virkeligheten gjør kanskje at vi tåler barns stillhet dårlig, tenker jeg. Av den gode grunn at vi ikke klarer å finne ut HVA i all verden den representerer. Derfor setter stillheten oss i en tilstand av ubehag og usikkerhet, der vi prøver å trekke stilleheten over til noe annet; til aktivitet, til snakk osv